Familiebilder

Det er ikke noe hemmelighet at det er trasig å bo så langt unna familene våre nå som vi har fått barn. Det er jo viktig for oss at hun kjenner dem godt, er trygg sammen med dem og ikke minst - er like glad i dem som vi er. Jeg har derfor laminert bilder av de nærmeste, og nå leker hun og ser på bildene hver dag. Helt topp for henne som liker å ødelegge og spise på alt hun kommer over. Etter en måned er bildene like fine. 

Idéen kom fra min gode venninne Nina som gjorde det samme da de bodde langt fra familien. 

Faste følgere

Det er noen av dere.

 Det er det som får meg til å fortsette med denne lille bloggen - til tross for at jeg lurer på hva jeg holder på med til tider. Takk til dere. Det er så kjekt å ha en pådriver til å være kreativ og å holde det tilsynelatende ryddig i hjemmet.

Det er en fin liten gjeng på rundt 30 stykker som titter innom hver eneste dag - og så dårlig som jeg er til å blogge for tiden så må jeg bare takke så mye for det. Til dere som stikker innom hver gang bloggen er oppdatert: jeg ser dere også. Tilsammen er dere rundt 60 stykker. Har jeg flere visninger er det bare en bonus. En kjempekjekk bonus.

Jeg har fått hyggelige hilsner på facebook fra gamle venner som har funnet bloggen, jeg har fått brev hos en mor av en kompis som blir glad av å se de nostalgiske tingene jeg samler på og jeg har fått en pakke med gamle klær som min følger trodde jeg ville like (og det gjorde jeg). Utrolig hyggelig! 

Den siste hyggelige gesten var fra en tidligere danselærer som har fulgt bloggen min. Hun hadde et par møbler hun tenkte kunne passe hjemme hos meg. Jeg ble nærmest stum av begeistring!

Hun hadde i tillegg et nydelig skatoll som dessverre var for stort for leiligheten. Da ga hun det til storebror sin butikk, Tidsrommet. Helt fantastisk. Takk!

Sommerfrydløkken

Når man har kjøpt, så må man dessverre også selge.

Her er vårt kjære hjem som vi dessverre har vokst ut av.

Finnkode: 45783986

Til dere som vil se hvordan det så ut da vi kjøpte det, så kan dere ta en titt her: http://idakristines.blogspot.no/2011/04/vart-frste-hjem.html.

Til neste år..

..så flytter vi hit.

Sist vi så etter leilighet var vi på så mange visninger at jeg ble svimmel.

Denne gangen var vi på én visning - og så var det gjort.

Det er varmekabler i gulvet på stua, jeg bare nevner det.

Snehvit og de syv dvergene

Plutselig har jeg fått en liten samling. Det vil si Kaia og meg. 

Denne Snehvit-matrjosjkaen fikk Kaia i gave hos en venninne av meg. Hun hadde sett at jeg hadde 'likt' et bilde av en tilsvarende i rosa på Instagram. Utrolig snilt! Jeg ellllsker den. Håper Kaia aldri flytter hjemmefra slik at jeg kan ha den for alltid.

 På loppis fant jeg disse kjekke karene. De har dessverre mistet tre av kompisene sine - og Doc har mista buksa si. 

Hjemme i boden til mamma fant jeg denne fine boksen, jeg skjønner ikke at jeg ikke har lagt merke til den før. Den er så trivelig.

Disney er og blir koselig.

En loppeskatt kommer sjeldent alene

Hei følgere. 

Først må jeg bare beklage at det er så lenge siden sist. Jeg har prøvd å blogge tre-fire ganger, men innleggene lot seg ikke skrive. Jeg fikk kun skrive overskriften og ikke noe annet. 

Slikt blir det dårlig blogg av. 

Over til loppe-saken. Sjekk disse tre:

Funnet på tre forskjellige steder - nå gledelig samlet i vårt hjem. 

Jeg fant baby-Mikke til hørte først, på en av mine faste bruktbutikker. Han ble laget i 1992. Ganske ny, tenkte jeg, før jeg skjønte at han er jo 21 år gammel. Pent brukt er han også. Ørene er myke og god å bite på. Jeg viste han til min storebror som noen uker etterpå fant Minnie-rangla. Jeg hylte av begeistring. De som kjenner meg vet at jeg faktisk hylte. Jeg lar meg fort rive med.

Det søte tørklet fant jeg på et loppemarket for et par helger siden. Laget i 1985. Mitt år. 

Selvsagt ble det med meg hjem!

Meloneras, Gran Canaria

Vi trodde ikke dette egentlig skulle være noe for oss. Vi liker store byer. Teaterscener. God mat og vin. London, Berlin og New York har vi fått oppleve sammen, mannen min og jeg. Og hver gang er vi like slitne etter turen som før turen.

Det slo oss at vi aldri har slappet av sammen. Vi har aldri ligget i hver vår solseng og smilt til hverandre fordi livet ikke er annet enn herrrlig. Det ville vi så gjerne gjøre. Spesielt nå som vi har ei lita ei som uten tvil er sjefen i livene våre.

Så her endte vi opp. Jeg holdt på å skrive 'ved en tilfeldighet', men mannen min er litt av en googler - så jeg vet det ligger flere timer med research bak. For en fantastisk jobb han gjorde!

Dette er inngangen på hotellet vårt.

Hotellet heter Baobab og er et lite stykke Afrika midt i charterstrøket.

Her slapper vi av hver dag, ved vårt favorittbasseng 'The Lazy River'. En svak strøm tar oss rundt et par hundre meter. Jeg trodde jeg var blitt verdensmester i å svømme helt til jeg prøvde et annet basseng. Er visst like middels som jeg alltid har vært, men deilig å bade er det uansett.

På ettermiddagen slapper vi av på balkongen. Barneseng på hjul er jo slettes ikke dumt.

Glad mann.

Glad baby.

 Elefanter og flamingoer.

 Nydelige kvelder.

-og best av alt - vi er bare halvveis.